Hun er er rasende, og jeg skjønner så henne godt.
En ganskje ny gjest, men som fort ble en kjær fast, hadde time sist uke.
Vi har spart ut nakken hennes for å gi henne mer fylde der, men hun ønsket
allikevel å klippe det tilbake til det hun fikk gangen før hos meg.
Gangen før, var det en utvokst nakke med bare noen små justeringer
-det ble hun SÅ fornøyd med!
Nå når hun var tilbake, måtte jeg klippe det teknisk for å få system på det, ellers hadde det bare blitt fjonete og ute av form.
Resultatet var en strammere nakke enn da hun kom, men absolutt med lengder som jeg mente var lik de vi gikk for ved sist besøk.
Hun virka fornøyd da, men etter noen dager kom første sms’en hvor hun tilsto at hun hadde blitt for kort i forhold til hva hun hadde bedt om.
Jeg beklagde selvfølgelig og sa...
Jeg ble det akkurat da, fordi han sa det.
Det kunne han da ikke mene?
Han som var leder og
som jeg så så opp til…?
Han som jeg så på som et så stort forbilde,
et orakel og idol på samme tid.
-jeg mista grepet, følte at jeg sank gjennom stolen jeg satte i,
så mye gikk det innpå meg.
Han hadde ment at jeg kom til å bli kvalm
som i at jeg ble lei
-lei av hår
Jeg ble redd først, for kunne det virkelig bety
at denne drømmen jeg hadde realisert,
å leve av noe jeg elsker å jobbe med,
kunne ta slutt en dag...?
Hadde hørt av min daglige leder at
på enkelte ting kunne det være greit å ha skylapper på
både på øya og øra!
Ikke alt vi skal la gå inn hos oss,
hvis vi kjenner annerledes.
Runder snart 17 år i bransjen
-enda ikke blitt lei
Jeg har blitt...
Vi tror på glansbilder, helt klart!
Det ser så lett ut, gjør det ikke?
Alt virker perfekt,
som om alt bare kommer naturlig,
uten noe som helst mas og kjas.
Det er jo bare en "overflate"
et førsteinntrykk på hva og hvordan
vi ønsker å bli oppfatta
Og utfordringer eksisterer vel
så og si ikke her inne...?
Om du ikke tør å si det høyt,
kan jeg godt gjøre det;
Utfordringene står i kø;
Det er tidspress
framtiden virker så usikker,
lista på salongen humper og går,
en kollega kjemper
seg gjennom hver dag med en enorm
kjærlighetssorg.
En annen kjær kollega mista to gjester
i raset på Gjerdrum.
Jeg har gått så ned i vekt i det siste
at jeg ikke turte annet enn å dra til legen;
5 ganger ila. timen på 10 min spør Geir meg;
Har du spiseforstyrrelser, Lars?
Jeg sverget foran ham; kors på hals,
på Farmors, Morsmors og Oldemors...
Det kommer opp igjen og igjen, selv på workshop’en nå sist søndag;
“Hvordan klarer du å få tatt bilde av gjestene dine Lars, når lista er pakka?”
Jeg er ikke Trollmannen fra Oz; helt sant
Ikke er jeg broren til Harry Potter eller hadde Gandalv til bestefar heller.
Når skal vi slutte å kjempe MOT tiden og heller MED den?
Blir dagen og lista for tett, ryker det med en gang, de bildene.
Men både du og jeg kan trylle om vi planlegger litt;
Du må gjøre plass til det i hverdagen din, ellers blir det aldri noe av.
Er det verdt det? Jeg er ikke i tvil; du får igjen 10- og 100-gangen for det du legger ut der!
Og bygger stole-på-faktoren så mye raskere slik at du får gjennomslag for det DU ønsker for gjestene dine!
Hva gjør du for å skape deg mer tid?
-Lars
Du hadde kanskje trodd den var mye større
enn den egentlig er?
Etter mer erfaring skjønner du at
mye er veldig likt
og at det går ut på det samme;
Bare skalaen som er mye større
Jeg får ofte spørsmål om hvordan
det er å jobbe ute på sett;
Sannheten er at det er veldig likt å være i salong;
Lokalene er annerledes for du er i et studio
og ikke der du vanligvis er ↔
Du må frakte med deg alt utstyret
og en plan på hva som skal skje;
Det er kanskje den ene forskjellen som også er den største;
Forberedelsesbiten
Samtidig;
Det gjør vi jo på gjestene våre óg
og særlig når vi har større jobber,
som f.eks. store fargedesign, større endringer
og særlig styling til forskjellige arrangement og bryllup
Ønsker du å lære mer om...
Før syntes jeg regler var så trygt
for da hadde jeg på en måte fasiten
Det tok meg flere år å forstå
at de er mer til hjelp for å skape noen kjøreregler,
men langt fra sannheten.
Kreativitet og framtid forholder seg ikke til kjøreregler
-det er jo noe som skapes på veien mot et mål.
Når vi kan og er bevisst på reglene
trenger vi ikke å bruke så mye energi på dem.
Vi kjenner til dem og fordi
vi er trygg på dem, vet vi
hvor vi kan og ikke bør følge dem
Bryte dem.
Hva tenker du?
Er regler til for å følges eller brytes...?
Lars
Foto; Anette Schive
Modell; Sofie Sjaastad
Make Up; Linda Nicolaysen
Hår; Lars Eriksen Eitran
Så mange som snakker om
hvor fantastisk det er med et nytt år
og nye muligheter...
Det er veldig lett om du ser mulighetene
som er der, og at du ønsker
deg videre.
Enkelte av oss kjenner på at de er fornøyd
men ikke ønsker å stagnere,
andre vil mer, men vet ikke hvordan
Jeg har selv vært der at jeg tok
kurs på kurs på kurs,
men ikke kom noen vei
Det hele snudde for meg
da jeg begynte å jobbe strategisk
med hva jeg trengte påfyll på;
Foliekurs når jeg bare gjorde fargedesign
Massasjekurs da hodebunnsmassasje begynte å bli kjedelig
Luggkurs da jeg hadde lyst å bli mer detaljert på fronten
Det kan være hva som helst vi trenger innputt på.
Den store forskjellen utgjøres ofte av hva vi fokuserer på
og hvorvidt vi trenger det vi søker inspirasjon på.
Jeg har ofte utsatt å ta tak...
I starten syntes vi ALT var spennende og vi ville bare gjøre ALT!
Holdt du også på som en gal?
Testa, testa og atter testa!
Med enkelte hår og uttrykk, selv om vi har mye erfaring og jobba lenge,
så er fortsatt det å teste ut, den eneste måten å gjøre ting på.
Ganske utrolig;
Hår er så unikt på hvert enkelt menneske, at det er like
individuelt som fingeravtykk
Også for å finne ditt eget uttrykk på hår,
er testing det eneste som fungerer.
Det kommer over tid, og er en sum av ulike teknikker du mestrer,
fagnivå, erfaring og din egen smak på det hele.
Det var et av de rådene jeg fikk selv i starten;
Du må finne ditt eget uttrykk...
Litt gresk for meg i starten, men det ble tydeligere etterhvert som
erfaringa kom innabords.
Idag vet jeg f.eks. at når jeg gjør...
Ikke meningen å virke som en irriterende hønefar, men jeg hører så mye forskjellig fra ulike salonger...
Noen har alt for mye å gjøre.
Noen har alt for lite, og ryker ut i permisjon.
Hvor er balansen i det?
Dette året her går vel inn i i historien som det mest speisa vi har vært borti,
er du ikke enig?
Synes det er helt sprøtt å se at vi er to leire i salongen; mye / lite å gjøre.
Stemningen blir rar, så jeg syns vi skal snakke om det
Særlig nå er det så viktig å støtte hverandre; det er ikke mer behagelig for den ene gruppa enn den andre
-utfordringene er annerledes.
Pandemi eller ikke;
Vi er alle på forskjellig sted til
forskjellig tid. Så la oss støtte hverandre uansett.
Mormoren min pleide å si;
"Vi er hverandres verden." -det tenker jeg er viktig å huske på særlig nå
Uansett hvilken leir du...
Er så glad jeg fikk spørsmålet av en kjær venn for noen dager siden;
Da følte jeg meg ikke så alene
Vi lider alle under tidsklemma;
Med en liste som skal gå opp i løpet av dagen, helst uten de store forsinkelsene, og helst uten å sette av for god tid på hver gjest.
Det skal bare flyte perfekt
Finnes det virkelig en slik dag at alt bare går knirkefritt...?
Jeg merker det på resten av gjengen på sjappa óg;
CHOP-CHOP!
Vi vet det så godt alle sammen;
Hvis vi ikke utnytter tida solid, blir det en kjipere inntjening. Vi ønsker jo ikke at det skal gå på bekostning av opplevelsen for gjestene våre heller;
Konsultasjon er virkelig nøkkel til å lykkes med gjestene våre på så mange måter.
Nei, jeg synes alltid det er utfordrende selv, men jeg har lært meg et solid knep for å takle det smart;
Jeg spør alltid...
50% Complete